Hver eneste dag hører jeg om hunder som omplasseres av ulike grunner. Noen gode, noen mindre gode. Sett utenfra, selvfølgelig. Og tolket ut fra egne erfaringer og standpunkter. Noen er hunder som omplasseres direkte fra hjemmet sitt, noen blir funnet på gaten. Andre igjen er import av gatehunder eller andre hunder med åpenbare problemer/utfordringer fra diverse land. Og så har man dem som overtar disse omplasseringshundene. Noen hunder får det perfekte hjemmet på første forsøk og andre omplasseres gang på gang av mer eller mindre åpenbare grunner. Under er noen av mine tanker rundt dette.
Mine to første hunder + familiehunden vi hadde hjemme var alle omplasseringer. Herlige hunder jeg aldri ville vært foruten! De kom fra gode hjem og kom til gode hjem. Mine to ble omplassert fra oppdrettere og var to herlige jenter med store personligheter. For meg passet det best å starte med en voksen hund og jeg var veldig heldig. En flott start på hundeeierlivet og jeg angrer ikke en dag. For mange er det sånn og det skal man ikke glemme. Å overta en hund fra en omsorgsfull oppdretter er for meg en gave. Jeg har også senere overtatt en omplasseringshund. Hun var 5 år og livredd alt. Etter flere omplasseringer (vi var hjem nr 5) var det mye som ikke var helt som det skulle, men hun var en herlig jente likevel.
På tur med papillonen Ozzy i skogen på Siggerud. Hennes første venn utenfor familien :)
Hvis man ikke lenger ønsker å ha hunden, så tenker jeg at det er bedre for ham/henne å flytte. Ingen har godt av å være i et hjem der man er uønsket og går for lut og kaldt vann. Det kan likevel være misforståelser om hva hunden trenger for å trives, som gjør at man tenker på omplassering. Hvis man tror hunden trenger flere timers løping i skogen hver dag, så er det klart at det programmet vil sprekke ved den minste endring i livet. For ikke å snakke om at man underveis får en ganske stresset hund... Får den ikke slitt seg helt ut vil den da begynne å nærmest klatre i gardinene, siden det sprenger under overflaten. Dette er ikke sundt og slettes ikke nødvendig. En del hadde kanskje kunnet bli i hjemmene sine om eierne visste at de ikke trengte så mye. Med noen justeringer kunne alle vært fornøyde.
Noen ganger går likevel alt galt. Hunden klarer ikke å leve det livet man lever i form at byliv, nye familiemedlemmer eller andre ting. Eller eieren blir for syk til å klare å ta seg av hundens mest nødvendige behov og, uten en bedring i sikte, det er ikke mulig å se andre løsninger enn omplassering. Mange gravide har et fint svangerskap og man hører titt og ofte om dem i mediene og på diverse fora. De snøfter og uttaler at "svangerskap er ingen sykdom" eller "man kan da leve ganske normalt selv om man er gravid" når de hører om dem som er sykmeldte og ikke kan jobbe til fødselen nesten setter i gang. Sånn er det ikke for alle. Selv hadde jeg et tøft svangerskap med mye plager og smerter. Jeg vet andre som har verre. Da er det ikke lett å skulle ta seg av hundene på en fornuftig måte. Det gikk på et vis, men på det verste ble jeg reddet av en inngjerdet hage. Jeg klarte så vidt å stavre meg ut døren (1 meter utenfor) og stå stille og vente til de ville inn igjen. Sambo måtte gå tur. Etter hvert klarte jeg å gå noen minutter (vi snakker 5-10 minutter saaakte gange på flatmark) og det var en seier. Men jeg klarte det ikke hver dag. Kun på spesielt gode dager. Hva gjør man da om man er helt alene og ikke får hjelp? Det tok vel rundt 4 md før jeg klarte såpass som 10 minutter 3 ganger i uken... Heldigvis fikk de gått uten meg også, men det var utrolig slitsomt å ha det presset på toppen av alt annet. Jeg priste meg lykkelig over at våre gutter er to voksne, rimelig avbalanserte og tålmodige herremenn, som takler litt svingninger i hverdagen. Heldigvis liker sambo å kose mye med hundene, for jeg var så dårlig at jeg en periode ikke klarte å ha dem i nærheten uten å kaste opp. En rimelig stor overgang for to gutter som ikke skjønte helt hva som foregikk. Heldigvis gikk det rundt på et vis og de er veldig glade i babyen vår!
For oss gikk det veldig bra da babyen kom hjem fra sykehuset med meg. Ironisk nok fikk vi en del igjen for at jeg ble så utilgjengelig for dem i deler av svangerskapet. De hadde vennet seg til å måtte vente og at mamma ikke alltid kunne komme løpende. De har ikke vist noen sjalusi eller motvilje ift babyen. Heldigvis. For andre går det ikke så greit og de må trene MYE for at hunden skal godta det nye familiemedlemmet. I månedsvis. Da kan man få dystre tanker om at det kanskje ikke går i lengden, selv om man prøver alt man kan.
Har man problemer i livet med hunden og ønsker å jobbe med det, så vil jeg anbefale alle om å søke hjelp først som sist. Ikke la det gå så langt at det nærmest er et fjell å bestige! Det er ikke flaut å trenge hjelp, men jeg vet hvor vanskelig det kan være å spørre. Bare sørg for å få hjelp hos noen som er gode på atferd og stress, slik at det blir riktig hjelp og ikke enda mer styr ut av det.
Hvis man tenker at man har lyst på barn, men ikke er helt klar for det, og så skaffer hund sånn "i mens", syns jeg det hadde vært lurest å ikke skaffe den hunden i første omgang. Kanskje brutalt, men sånn tenker jeg. Likevel er det ikke så enkelt å alltid unngå det. De er ikke nødvendigvis klar over det selv heller.
Mitt inntrykk er at det er blitt flere og flere organisasjoner som omplasserer hunder fra andre land. Det kan være alt fra gatehunder til forlatte hunder eller bare rene omplasseringer. Jeg forstår trangen til å hjelpe og de er ofte flinke til å skape blest om saken sin med grusomme bilder og aktiv annonsering på Facebook, finn.no og andre steder. Ære være dem for at de ønsker å hjelpe og mange er sikkert flinke. Likevel vil jeg dele noen av mine betenkeligheter, fordi det er lett å bli litt blåøyd og engasjert når man ser de søte hundene som "ingen vil ha". Dyreelskere er ikke så vanskelige å få på kroken og jo yngre, jo bedre. Yngre er gjerne mer naive og stiller færre spørsmål.
Jeg ville nok ikke overtatt en hund jeg aldri hadde sett og som kom fra utlandet. Èn ting er at det er risikabelt å ikke ha møtt den før. En annen ting er at det er ingen prøvetid eller noe sted å returnere om ting går galt. Det kan være ulike grunner til at man ikke passer sammen. Det kan være dårlig kommunikasjon med organisasjonen, feilinformasjon eller at man får andre problemer man ikke klarer å håndtere. En gatehund vil i stor grad komme med bagasje og det er ikke alltid den informasjonen man får på forhånd er tilstrekkelig eller god nok til at man får et korrekt inntrykk av hunden man overtar. Hunden kan lukke seg inne i seg selv i perioder og hvis de ikke beholder den lenge nok til å se det eller ikke er kvalifiserte til å se det, så vil de gi feil informasjon videre. Noen ganger gir de kanskje bevisst feil informasjon også, eller rosemaler i stor skala. Kanskje uten å være klar over det selv om de har sett for mange og blir for opptatt av hvor mange som skal hjelpes kontra de enkelte skjebnene. Selv om det er fagre løfter om det motsatte er det ikke nødvendigvis så enkelt hvis ting skulle skjære seg. Så... vær litt skeptisk og still spørsmål. Mange spørsmål. Få gjerne hjelp til å stille dem og finne ut om svarene virker ok.
En annen ting med å importere et problembarn er at jeg ikke helt skjønner hvorfor man ikke klarer å finne en eneste hund å hjelpe i Norge!? Hvorfor er ikke de norske hundene like aktuelle? Fortjener ikke de like mye det fantastiske livet du ønsker å gi en hund? Vi har fantastiske organisasjoner her i Norge, som jobber utrettelig for dyrenes velferd. Et eksempel er FOD - Foreningen for omplassering av dyr. De holder til i Oslo og er en ideell organisasjon. Altså tjener de ikke penger, men jobber frivillig og tar imot gaver til kattene og hundene som kommer inn der. Mange hunder og katter har over mange år fått en eller flere nye sjanser i livet pga arbeidet til FOD. Vil man hjelpe til og gå tur med hundene der ute er det bare å ta kontakt. Som sagt skjønner jeg engasjementet og berømmer det, men jeg forstår ikke helt hvorfor man ikke kan engasjere seg for de dyrene som faktisk allerede er her og trenger hjelp. Det er dessverre mange av dem og de er like verdifulle som utenlandske hunder...
Dere som skal omplassere: Vær nøye og still "tusen" spørsmål til de interesserte, slik at dere kan finne et godt hjem til den som trenger det. Vær så sikker som dere kan være på at hunden får det godt og blir behandlet med den omsorgen den fortjener. Treff de nye eierne og se hva de syns om hverandre.
Dere som vil overta: Tenk dere nøye om, møt hunden, snakk med tidligere eier. Prøv å finne ut mest mulig om hunden, da dette vil hjelpe dere fremover. Føler dere at det ikke stemmer: ikke overta hunden! Det er traumatisk å bytte hjem flere ganger. Noen ganger er det uunngåelig og andre ganger er det ikke det.
Dagens lille hjertesukk... Det var sikkert mye mer jeg tenkte opprinnelig, men da har jeg i så fall glemt det og må unnskyldes.. ;) Nå tar jeg kvelden i stedet!
Lille, redde frøkna mi til høyre. Første tur med hunder utenfor huset: Felizia og Lulu.
Trekløveret vårt for noen år tilbake <3
